I alle fall er det lov å håpe. Skulle godt gjøres å gå tregere enn sist uke, men ca. 2 min forbedring ift. feltet var mer enn forventet. Var litt heldig og fikk godt heng på de siste to rundene – tenkte selvfølgelig på å slippe ryggen, men lot være.
Dårlig deltakelse denne gangen – skikkelige langrennsløpere går selvfølgelig Marcialonga eller Vestergyllen og har gyldig fraværsgrunn. Vi andre får knote rundt i Sørkedalen.
Forresten, Stråle Krapyl stiller i OBIK! Det burde være en vekker til teamet.
Lørdag har blitt dagen for en skikkelig go’økt. Forrige helg ble det 3t40min med Sørlandet og OtheHo (som fornuftig nok valgte ski fremfor husvask), inklusive 40 min med distanse; det startet som en planlagt fartsøkning, men ble til distanse når juniorene ikke ville slippe. Og i går ble det marka rundt; 4t30min og knappe 6 mil. Det ble en førstegangstur via Kampen til Løvlia, i alle fall tror jeg det. Gikk lenge etter skilting mot Kampen, helt til skiltene pekte i retning dit jeg kom fra. Sier meg enig med Jon Almås; det må skiltes akkurat hvor de sagnomsuste stedene er slik at man faktisk vet at man har passert Bjørnsjøhelvete, Skar, Glåmene, Apppelsinhaugen osv.
Og med dagens langkjøring over Tryvann og Heikampen, hvor Verdens lengste og jeg skilte lag, før jeg tok turen ned til Sørkedalen for å se gutta gå renn samt samt tur med eldstegutten inn til Skansebakken, opp til Hvisteinvann og ned til Bogstad så ble det ca. 8 timer og 10 mil på ski i helga.
Tror ellers mitt romantiske forhold til Grenaderen vil få seg en knekk 20. februar. 90 km i de løypene og i min form betyr fort over 6 timer med slit. Men en gang må Grenaderen gås, og bedre nå så lenge det finnes noe grunnform igjen.
- Skal landet styres av oss som er oppe om morran kan ikke Skiforeningen og Friskluftetaten vente med å kjøre opp spora til sola har stått opp, sier en ellers morrablid OtheHo i det vi møter ham ved Statoil på Bogstad klokken 06:15, klar til dagens økt.
Lett snødryss gir trått føre og gjør bakken opp til Wyller litt tyngre enn normalt.
- Det er i motbakke det går oppover, smeller det fra konsulenten som, når han ikke jager marka rundt på ski, sykkel eller beina, utretter mirakler hos store konsern.
Fremdeles bare junior – stiller i klasse 25-29 – likevel er det klart at denne gutten er en kommende topp som man skal se opp for både i næringsliv og der det virkelig gjelder, seniorklassene i Birken.
Og allerede er han på plass, ute hos en sårt trengende klient. Og der blir han helt til han sent i kveld går rett over til selskapslivet, klar til å knytte nye relasjoner til døråpnere.
Som om ikke kjøret over Frønsvollen var nok til å ta pusten fra en.
Det var dags for 2. renn i OBIK og revansjering etter laber innsats sist. Men hvor er Cap? Vitterlig slet han seg rundt tre runder under løse forhold, men på gode ski. Men ingen registrering av tid.
Visstnok glemte han å ta ut brikke. Normalt og i god team89-tradisjon burde det være mulig å synse seg inn blant de 1o. Men til tross for det som virket som bedre innsats enn sist, i alle fall i deler av rennet, så sier nok samvittigheten og Polar-en noe annet.
Men som de store gutta sier, vi er selvfølgelig ikke bekymret og har stor tro på at det løsner til Birken.
Nei, det var ikke Cap som skjemmet ut slekta, men neste generasjon som skulle prøve å rette opp ryktet. Vi klarte ikke å stille med makkere fra Try, men hentet inn to kamerater. Siden eldstemann ble forbigått på oppløpet velger vi å legge ut klipp av yngstemann.
Med 15 minus og trikkeskinner ble det et lettgått renn. Fra teamet var det kun Cap som stilte – det blir vel ikke flere før Porshaug er tilbake i hovedstaden klar til neste sesong.
Resultatene var ikke mye å skrive hjem om – 1:51 bak klassevinner er heller tafatt, og nå er det snakk om 40-44! Men så ble det ikke gått i kjelleren heller. Normalt kunne det vært positivt, men når man har like mye guts som Anne Rimmen så er det lite trolig at det blir noe villskap i de neste rennene heller.
Cap snek seg til å starte sammen med Henrik Arnold Sollie og St. Patrick. At Henrik skulle stikke fra start var ingen bombe, men at en rekonvalesent skulle få skli i fra etter kun noen minutter og uten at jeg vår mann var nede i 1. etg., det er for dårlig. Skjerpings!
Polaren viste at snittpulsen var lavere enn under mandagens økt med to drag opp fra Strømsbråten til Wyller. Der er det ikke mye hvile, men likevel.
Så for å få opp motivasjonen, til neste renn garanterer Cap at han henger på Patrick til det absolutt ikke lenger er mulig. Her skal det ikke gis ved dørene. Og det bør være mulig å gjøre noe med differansen opp til Bustad, som Cap jo parkerte i Birken i sine beste dager.
En topp “nyttårssamling” på Sjusjøen er over. Det ble mange skiøkter og mye god mat, dvs alt det gode som hører julen til. En 5×8 minutters terskelintervalløkt med TH toppet oppholdet rent treingsmessig for min del. Den brede ryggen til TH var overraskende lett å følge i motbakkene mens jeg ikke hadde en sjanse i lettere terreng. Min egen skiform er ikke veldig god så jeg mistenker TH for litt glatte ski i de verste motbakkene…
Kjørte vestover over Haukeli i går – alltid en nedtur… Skikkelig kaldt over fjellet med temperaturer under minus 20 stort sett hele veien. “Bunnpunktet” ble nådd ved avkjørselen til Gjøsløyslia (“gamlehytta” til TH med fam.) på Vågsli med minus 32 grader klokken 16… Det har visstnok vært ned mot minus 25 på Vågsli i flere dager nå og jeg ser at yr melder tilsvarende kaldt i hele helgen. På Sjusjøen derimot meldes det om minus 10-12 grader. Det er mange fordeler med hytta på Sjusjøen gitt…
For øvrig er det fortsatt hvit vinter i Haugesund. Fikk meg en tur på litt over en time i byheiene i går kveld. Litt vinglete spor og en del fotgjengere i løypa krydret bare turen. Behagelige minus 8 grader inviterte til noen små fartsøkninger uten fare for påfølgende infeksjoner og kuldeastma – kanskje den eneste fordelen med Hgsd vinterstid…
Så skulle vi atter få oppleve en samling lille julaften i Gabriel Scotts veg. Nesten hele teamet stilte. Derimot var frafallet på spinnesiden merkbart – kun to fruer til stede. Snittene var like gode og gikk like mange runder som før. Og de som forsynte seg grovest av snittene tok også mest for seg av kaken og konfekten.
Men alt var ikke som ved det gamle. Treet fra Selbu var byttet ut med et plasttre, åttitallssofaen i skinn og “palmelampen” var erstattet med syttitallsinteriør, det gikk mindre av konjakken, det var kun intensjoner om fellestrening dagen etter (og heller ikke intensjonene ble fulgt opp – i beste fall var det bare Lillo som var ute) og det ble hoppet bukk over baksnakkingen. Makan.
Noe nytt hadde skjedd. D.y. kunne i en bisetning berette at han hadde gått til innkjøp av utedass med aneks på Røros til en knapp mill. Og for å dra på seg hyttenaboenes vrede så skal han søke om å få gjort utbedringer… Men da har vi avklart sted for neste års julebord.
Kvelden ble som sedvanlig avsluttet med et kaos av en gaveoverrekkelse. Og aldri en gaveoverrekkelse uten en overraskelse. Denne gangen stod T.Berg for årets finte; dele ut gaver uten å gi beskjed om at han igjen var inne i bytteringen. Vel vel, vi andre sitter igjen med en god flaske vin – det veier lett opp for dårlig samvittighet. Og enkelte satt igjen med mer enn man kom med, selv uten T.Bergs finte; enkelte hadde ikke klart å få overlevert fjorårets gave…
Forresten, etter årevis med gaveutveksling blant team-ere som ikke husker hva man ga den enkelte de foregående årene og/eller enda ikke har skjønt at ens egen størrelse ikke nødvendigvis passer alle andre og/eller er fargeblind/smakløs og/eller finner gaver som man mener de andre burde like så må det være en stor pool av ubenyttede gaver blant oss. Enten det eller en aktiv “regifting”-virksomhet. Regifting er jo god miljøpolitikk. Så hva om vi til neste år tar med oss alt av ubenyttede gaver for å se om det er noe som kan byttes innad i teamet?
